Diary

Livet

March 5, 2019

Er det ikke merkelig. Når man har det bra så er det liksom ikke så mye å si. Det er ikke at man ikke har noe på hjertet, fordi tankene surrer og følelsene er på full rulle. Men en bra rulle. Det begynner endelig å lysne litt.

Det er ikke at jeg ikke har hatt noe å si, eller skrive i dette tilfellet. Men ord blir tomme. Når jeg er lei, når jeg er sint, eller når jeg ikke har det så bra så kommer ordene for en rar grunn helt av seg selv. De flyr ut hjernen, gjennom fingrene og ned på tastaturet. Kanskje det er fordi jeg har mer behov for å få det ut? Kanskje jeg vil bli sett? Jeg vet ikke.

Men jeg har det altså bra. Nå. Det har skjedd en del i det siste. Jeg satte meg som sagt et mål om å prøve å lage livet i Nord til et eventyr i stedet for en «pause-tilværelse», og jeg føler det sakte men sikkert blir litt mer av akkurat det. Jeg har fått nye venner, kjøpt og gått på langrennski for første gang på 3 år og herregud for en følelse. Utrolig nydelig og digg å svette litt i kulda mens månen lyser opp løypa. Dog er det et type hverdagseventyr dette her. Det kan liksom ikke helt sammenlignes med rushen av å bli så fysisk og mentalt utfordret av en ny kultur for å så overvinne det å passe inn. Det å lære noe nytt i et nytt land. Men det er greit likevel, og dette er og skal bli et eventyr.

Jeg har vært på nytt jobbintervju for en jobb jeg lenge har vært usikker på om jeg egentlig vil ha. Fordi jeg vil jo reise, og da kan man vell ikke ta en 100% stilling og bindende jobb? Men kanskje dette er veien for å komme dit jeg vil.

Noen ganger er jeg redd. Redd for at drømmen om å reise å være fri skal bli byttet ut med å kjøpe bolig og få fast jobb og familie. Hvorfor kan jeg ikke ha begge? Kanskje jeg kan det, og kanskje det ikke er så ille som jeg har tenkt før. Jeg vil ha min egen plass sammen med kjæresten. Jeg vil ha hund og katt og til slutt kanskje en liten baby. Jeg vil leve livet der jeg er. Jeg vil leve livet her og nå og ikke gjennom alle andre. Jeg vil være ung. Jeg vil studere igjen. Jeg vil reise. Kanskje jeg kan gjøre alt. Kanskje det ikke er så fælt å være litt her jeg er akkurat nå, og kanskje det er akkurat her jeg skal være for å være den beste Louise og oppnå alt det jeg nå ønsker her i livet. Vi får se, som vanlig.

Jeg holder på å finne veien min, og jeg er nødt å huske at min vei ikke er lik noen andres. Sånn er det bare.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply